Likestilling, også for menn!

 

Hvert år velger mange fedre å ta sine liv, i følge ressursenteret for menn – vi snakker om maktesløshet og tap av det mest kjære i ens liv og økonomisk ruin. Vi snakker barnefordelingssaker.

Skal ikke disse barna få se begge sine foreldre like mye ved samlivsbrudd? Og skal ikke disse guttene ha like rettigheter som disse jentene når de selv blir foreldre? Foto: Colourbox.com

Det er på tide at regjeringen nå åpner øyene og innser at klokken er blitt 2012 e. kr. I barnefordelingssaker må loven endres.

Systemsvikt. Jeg har tidligere skrevet en del om likestilling og kjører på videre selv om jeg rent prinsipielt ikke har så veldig stor sans for begrepet likestilling, spesielt ikke i Norge. Jeg ser på mennesker som selvstendige individer som har et valg om hvordan vi vil leve – hvor mye av husarbeidet vi vil gjøre, hvor høyt på karrierestigen vi vil klatre eller hvor langt inn i styrerommene vi vil krype. Og i dette mener jeg at mennesket selv må få bestemme uavhengig av kjønn.

Men det er også slik at på enkelte områder i samfunnet er det systemer som virker mot likestilling, systemer som er grovt urettferdig, utdaterte og som rammer mange. Spesielt fedre og barn. Årlig velger mange fedre som har tapt i rettssystemet og med det blitt frarøvet sine barn og sitter igjen med store kostnader, å ta sine liv fordi det rett og slett er ruinert og ødelagt. De har mistet alt de hadde å leve for. Det norske regelverk har tatt det fra dem. Det er sterk kost.

Jeg har gjort en del intervjuer, også med en del internasjonalt store stjerner som har opplevd det meste av suksess. Og når jeg stiller dem tusenkroners spørsmålet til slutt; hva de ønsker å bli husket for – så svarer stort sett den mannlige delen at de ønsker å bli husket for å ha vært en god far!

Dette sier litt om den moderne pappa anno 2012. Barnefordelingssaker i Norge er et mørkt kapittel, og det vil forbli mørkt fordi ingen belyser det godt nok, og fordi regjeringen ikke evner å tilpasse det norske regelverket det moderne norske “likestilte” samfunn.

Menn er like gode omsorgspersoner som kvinner. De fleste fedre i dag ønsker å ta like mye del i sine barns liv som mødre ved samlivsbrudd. Og de fleste barn ønsker å være like mye med sin far som med sin mor. Men i tilfeller der partene ikke blir enige, kommer styresmaktene inn med loven i hånden, den som forskjellsbehandler og spiller fedrene ut på sidelinjen. Utdatert regelverk rammer derfor ikke bare fedre, men også barn som opplever samlivsbrudd.

Å ha 100/0 som fordelingsnøkkel i dag er derfor rett og slett idiotisk og konfliktskapende. Likhet for loven er det noe som heter – og det må gjelde alle, også menn. Dagens regelverk i barnefordelingssaker er altså utdatert og diskriminerende. 50/50 bør i likestillingens navn selvsagt stå som utgangspunkt i loven i henhold til samlivsbrudd, og tvister bør løses med dette som grunnregel.

Stygge saker. I forrige uke hadde jeg et møte med en fortvilet kvinne som nå over tid har sittet på sidelinjen og sett prosessen der hennes sønn har blitt fratatt sitt barn som han har hatt hovedomsorg for i tre år. Og hun forteller dette:

-Min sønn er helt ufrivillig dratt inn i en barnefordelingssak. Barnets mor får fri rettshjelp, noe som alle mødre som går til sak får. Mor har vært innlagt i psykiatrien flere ganger og vist seg svært ustabil. Hun prøvde også å ta selvmord med medikamenter mens barnet var tilstede. Barnet ruslet rundt leiligheten med piller over alt da min sønn kom hjem fra jobb og fant dem. Mor ble innlagt og fikk under innleggelsen hjelp for å tilrettelegge hele skilsmissen.

Den oppegående kvinnen som tok kontakt med meg dagen før og ba om dette møtet,  går rett på sak og forteller meg historien som hun har fortalt så mange ganger før, og ser inngående på meg med et skarpt blikk. Hun vil jeg skal skrive om dette, om hele systemet og sønnens sak. Hun sier hun har forsøkt å kjempe sammen med sønnen både i rettssystemet og i media for å få disse sakene belyst, til å få retten til å lytte til fornuft og fakta, til omgivelsene rundt faren og datteren som forteller noe om virkeligheten de har forholdt seg til i tre år, og ikke til tilfeldige oppnevnte sakkyndige og deres synsing, men til ingen nytte. Ingen bryr seg.

Hun ser på meg igjen, fortvilet, men kampklar. Hun sier at hun ikke kan gi opp. Hun har igjennom prosessen blitt kjent med så mange liknende tilfeller, så mange fedre i samme posisjon som sønnen. De er maktesløse. De blir ikke hørt.

Mødre som melker systemet og eksene. Ja, de finnes dessverre, for like mye som vi hører om fedre som prøver å unnvike å betale, finnes det kvinner som prøver å få mest mulig. Alle midler tas i bruk. Penger råder og det er stygt. Virkelig stygt. Barnefordelingssaker der penger blir styringsverktøy for de valg som tas – der barna brukes som rene inntekstkilder er noe av det tristeste jeg vet. Kvinnen ser på meg igjen – jeg har valgt å gjøre henne anonym, for saken hun kommer med er av den stygge sorten. Hun fortsetter:

-Mor blir friskmeldt i februar 2012, men holder det hemmelig ytterligere et halvt år, slik at inntekten kommer under kr. 250.000,-  Dette gjør hun for å sikre seg fri rettshjelp, noe hun innrømmer senere i retten uten at det får konsekvenser annet enn for min sønn som mister hovedomsorgen for barnet sitt. Hun trekker pusten før hun fortsetter, hun vet det er en brannfakkel hun nå kommer med.

-Det er så kynisk, men det er lov i følge reglene. På denne måten fikk hun fri rettshjelp. Jeg er stygt redd for at min eks svigerdatter nå plutselig vil ha omsorgen fordi hun vil ha penger. I løpet av de siste 7 månedene har hun kun sett sin datter  i 44 timer etter eget ønske. Ingen mor med kjærlighet for sitt barn kan klarer å se det så lite. Her er det total mangel på kjærlighet og lengsel etter barnet, sier hun ettertenksomt og folder hendene i fanget. Hun tar en liten pause før hun fortsetter.

-Min sønn har altså hatt hovedomsorgen for barnet sitt i 3 år og sørget for en trygg og stabil base. Gitt omsorg, kjærlighet og sørget for god harmoni i hjemmet. Han har vært både far og mor, mens mor har vært fraværende. Og nå skal systemet endre dette, sier hun mens fortvilelsen røpes i stemmen.

-Det er skremmende hvordan tilstanden i barnefordelingssaker fungerer i Norge. Spesielt rettsvesenet som alle tror er rettferdig og til å stole på. Men her gjelder ikke fakta og bevis, men synsing fra sakkyndige psykologer som mener noe den ene dagen, og noe annet dagen derpå. Dommen har nå falt og min sønn får ikke se sin datter mer enn hver 14 dag fra fredag etter barnehage til mandag morgen. Tenk at barnet nå helt plutselig ikke skal se sin far mer enn dette…

Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har snakket med moren. Jeg føler det ikke er nødvendig fordi jeg ikke ønsker å gå dypere inn i akkurat denne saken – dette er en sak som illustrerer virkeligheten – som sier noe om hvorfor så mange fedre som opplever barnefordelingssaker velger å ende sine liv. De er fortvilte og maktesløse.

En hovedomsorgssperson – når det er to?? Jeg er selv skilt. Jeg vet hva dette handler om – men vi skilte oss med fornuften i behold. Da vi valgte å gå fra hverandre var det uaktuelt at den ene av oss skulle ha barna mer enn den andre. 50-50 var en selvfølge. Men for å følge reglene på papiret ble vi tvunget til å oppgi en av oss som hovedomsorgsperson med alt det fører med seg som ikke stemmer med virkeligheten.

Resultatet er mange kjedelige og triste saker der reglementet akselerer konfliktnivået pga av nevnte, til og med i saker der partneren i utgangspunktet er enige. Dette følte vi sterkt på, og regelverket ble årsaken til den støyen som var. Hvorfor kan ikke begge foreldre stå som omsorgsperson når det faktisk er tilfellet og når partene er enige? Hvorfor kan ikke lovverket gjenspeile den virkeligheten vi faktisk lever i?

Strutsedepartement. Aftenposten skrev en sak om Far taper kampen den 17 juni 2012, og påpeker at de i et par uker har forsøkt å få den politiske ledelsen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til å kommentere temaet. Det nærmeste Aftenposten kom et svar, var en e-post fra statssekretær Ahmad Ghanizadeh.

Han skrev at «det er ikke i nær fremtid planlagt noen ny gjennomgang med eventuelle regelendringer av barnelovens bestemmelser knyttet til samvær, foreldreansvar og bosted/delt bosted.»

Slik strutsepolitikk er ingen tjent med, heller ikke departementet. Det er jaggu på tide at Likestillingsdepartementet får hodet opp av jorden og begynner å gjøre en jobb – nemlig grave opp skitten der det er mest skitt, og få til noe der det trengs som mest. Vi vil ha et samfunn som tar begge kjønn på alvor i systemet. Vi vil ha ett rettsvesen som ivaretar først og fremst barna ved samlivsbrudd, og deretter likebehandler mor og far.

Vi lever nemlig i 2012 og departementets rapporter om hvem som gjør mest husarbeid er meg revnende likegyldig, det er i det store og det hele så lite formålstjenlig. Så meldingen til Likestillingsdepartementet og Likestillingsutvalget er klinkende klar:

Gjør noe for å få ned den selvmordsstatistikken!

Tilpass lovene rundt samlivsbrudd til et samfunn anno 2012, og gjør det nå!

Link til tidligere, lett ironiske artikkel om husarbeid og likestilling: http://artofliving.side2blogg.no/?p=247

Link til støttegrupper for menn: Mannsforum og Forum for menn og omsorg.

Link: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Frp—Barneloven-ma-endres-6848211.html#.T97S2Hh4xBE

Trude Helén Hole

2. okt kl. 21.25 – Jeg vil gjerne takke alle dere over 300 som har kommentert artikkelen og med det gir denne urettferdigheten et ansikt! Kommentarene er borte fordi vi nylig skiftet fra WordPress til FB kommentarfelt. Men saken er sendt departementet sammen med alle kommentarene.

Vi kan ikke gjøre annet enn å kjempe for en lovendring, og det gjør vi best sammen! Takk!

 

Dette innlegget ble postet Monday, October 1st, 2012 kl. 1:29 pm og er arkivert under Aktuelt. Du kan følge kommentarer til dette innlegget via RSS 2.0 feed. Du kan legge igjen en kommentar, eller trackbacke fra din egen side.

Legg igjen kommentar